Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For å begynne med det helt åpenbare: Hva er egentlig greia med harpister? For noe er det. Instrumentet har noe nærmest mytisk ved seg, noe esoterisk, som om det egentlig ikke finnes og bare er der, svever, i underbevisstheten vår.
Dette smitter ofte over på harpisten selv, men ikke denne gang. Det er vanskelig å fremkalle myter når harpen blir fraktet ut og inn med jekketralle. Dessuten var ikke Sidsel Walstad kommet til Kongsberg Musikkteater og Glogerfestspillene for å drømme oss bort.
Å nei, ikke denne dama. Hun har spilt harpe med Karpe i Spektrum, hun har spilt på isharpe inni en isbre i Alpene og – hvis du ikke fikk det med deg – hun har en jekketralle. Det var åpenbart at hun ikke hadde kommet til Kongsberg for å leke.
I stedet spilte hun et stykke av Carlos Zalzedo som var så uventet, så kreativt og rett og slett så utrolig tøft, at det bare er én mulig konklusjon på alt dette: Harpe rocks. Sånn. Da er du informert.
Men vi kan da ikke harpe videre om harpe hele tiden. Denne kvelden het jo tross alt «Galskap fra A til Å» og handlet om den tynne linjen mellom galskap, genialitet og store følelser.
Konferansierene Isa Gericke og Frank Havrøy snakket utførlig om tiden da mennesker med psykiske problemer ble kalt «hysterikere» eller hadde «månesyken» (lunatic).
Det ironiske er at når tonene fra Claude Debussys «Clair de lune» strømmet ut fra scenen, ble jeg av en eller annen grunn fylt med en viss uro. En dirrende nervøsitet. Det var jo absolutt ikke meningen, og Isa la til at «Clair de lune» var med i programmet nettopp for å «roe ned galskapen».
Men uroen ble ikke borte. For var dette ikke egentlig litt for beroligende? Dette er jo hans mest kjente verk, ja, man kan argumentere for at dette er noen av de mest gjenkjennelige minuttene med musikk som noen gang er blitt laget.
Jeg var ikke beroliget.
– Ja, det er vakkert, det er pent, men er det ikke også litt pirrende, hvisket Debussy i øret mitt.
Njaa, svarte jeg og blir stille en stund. Månesyken hadde begynt å krype inn.
Uroen ble forsterket – men på en rar og god måte – da sopranen Eir Inderhaug kom på scenen.
Stykket hun fremførte het «Sonata Erotica», men la oss være ærlige: Dette var fire minutter med simulering av kvinnelig orgasme, med påfølgende dobesøk. En simulering der hvert stønn var sirlig skrevet ned på et noteark av komponisten Erwin Schulhoff. I 1919, noen måneder etter freden i Versailles.
Det var litt ubehagelig, litt morsomt, helt rått og teatralsk, alt på en gang. Opera som pønk, i destillert form.
Inderhaug dukket for øvrig opp også senere på kvelden, med en stemmekontroll av en helt annen verden.
Det er i det hele tatt noe å tenke på, både når det gjelder Inderhaug, Gericke selv, Walstad og flere andre som opptrådte: Dette var høy internasjonal klasse. Og jeg følte meg privilegert bare over å få lov til å være der. Noe å tenke på, på en kald torsdagskveld i Kongsberg i januar.
Jeg var på vei til landing med månesyken, men Isa hadde et ess til i ermet. Hun visste det ville fungere, fordi det alltid fungerer. Hun smilte og slang Brahms og hans klaverkvartett nr. 3 i bordet.
Sjakk matt.
Jeg aner ikke hva som skjer eller hvorfor det skjer, men det er bare så ulidelig vakkert. Og når strykerne virkelig setter inn støtet, har jeg nesten vanskeligheter med å puste.
Jeg prøver fortvilt å overbevise meg selv om at jeg egentlig ikke liker dette noe særlig, at jeg i grunnen trives mye bedre på Smeltehytta under Jazzfestivalen og at jeg til slutt roper inni meg «hvor er du, Peter Brötzmann, jeg trenger deg nå!»
Men selv ikke det hjelper.
Både hjertet, lungene og, ja, sjelen er fylt til randen av Brahms, og det er nesten en lettelse når det hele er over. Selv om det godt kunne vart en evighet.
– Det var da voldsomt, sa Debussy.
– Ja, Claude, selvsagt er det voldsomt, men det skal være voldsomt. Dette er store følelser, for svarte!
Det var mange artister på scenen i løpet av konserten, for mange til å nevnes her. Tross all uroen, jeg koste meg fra start til slutt.
Men jeg må innrømme jeg ble litt overrasket når Debussy plutselig kom inn helt på slutten der. He's back, liksom.
Hans sonate for harpe, bratsj og fløyte var leken, spennende og preget av en slags rastløs «så du trodde jeg ikke var i stand til ta helt av, eller hva?»-energi.
– Det var da voldsomt, sa Brahms.
– Ja, Johannes, det var voldsomt. Akkurat det jeg ønsket meg.