Vår familie har de siste årene bodd på Gamlegrendåsen sør. I 4 år har datteren vår hatt trygg og fin skolevei, hvor kun en liten del har vært langs trafikkert vei. Det er egne gangveier og snarveier innimellom gater og hus, og ikke minst lysløypa i skogen. Et eldorado for barn som får starte dagen på best mulig måte.

I sommer flyttet vi til Vestsiden i påvente av nytt huskjøp, og det ble ny skolevei fra sentrum og opp til Gamlegrendåsen. Dette har vært hverdagen vår i 9 måneder og vi kan endelig telle ned dager til det er over.

Datteren vår er 9 år, og det har vært uaktuelt å sende henne alene til skolen.

Vi anser ikke skoleveien som trygg. Det er mange gater som skal krysses, hun må over den smale og travle gamlebrua og det er mye elsykkel- og elsparkesykkeltrafikk.

Så er det ettermiddagen. Skoledagen er ferdig lenge før arbeidsdagen til oss foreldre. Vi har løst det på denne måten; datteren vår har tørt å invitere seg selv hjem til venner (vi er takknemlig for at hun nesten alltid får lov til å være med noen hjem), hun kan bli hentet av besteforeldre, og hun kan gå bort til mammas jobb på Gamlegrendåsen nord. Det vi vet av erfaring gjennom 9 måneder er at dette er en slitsom, uforutsigbar ordning som ikke kan være permanent.

Våre tanker går til de barna og deres foreldre som kanskje får dette som permanent ordning.

Hva gjør familiene som ikke har de samme mulighetene som oss? De barna som ikke tør å invitere seg selv hjem til andre, de som ikke har besteforeldre som kan hente, de som ikke har en arbeidsplass i nærheten å gå til og de som ikke har bil til å hente selv? Vi tror de kommer til å sitte med hjertet i halsen hver eneste morgen og ettermiddag.

Disse barna mister søvn og tid til lek og venner, fordi de må bruke mer tid og krefter til og fra skolen.

Mange barn tror vi blir frarøvet selvstendighet (det gjorde vår datter). Fra å komme seg til og fra skolen selv, til å bli kjørt og hentet fordi vi ikke har turt noe annet.

Det gjør noe med et barn å bli tatt vekk fra det trygge og kjente, og satt inn i noe nytt og ukjent. Som i tillegg er et helt annet sted i byen – en bydel de kanskje ikke har noe forhold til.

Vår datter har uttrykt flere ganger at det er kjedelig og trist å bo så langt fra skole og venner, langt fra de trygge og kjente omgivelsene sine. Det er kjedelig å være avhengig av oss. Hun kan ikke lenger gå og sykle til venner som hun vil, hun må bli kjørt. Vi kan som nevnt telle ned dager til det er over, men vi undrer oss hva det vil gjøre med barna hvis det blir permanent.

Nå er vår historie og erfaring spesielt knyttet til skoleveien til Gamlegrendåsen, men vi vil tørre å påstå at mange av våre erfaringer vil være gjeldende for de andre foreslåtte skoleveiene også.

Vi kan bare snakke for vår familie, men vi hadde ikke godtatt dette som en permanent ordning. Hvis vi hadde vært i samme situasjon som familiene på Vestsiden er i nå og Wennersborg skole legges ned, hadde vi flyttet fra Vestsiden. I verste fall kanskje ut av byen.

Vi håper at Wennersborg skole består.