En kveld på Kongsberg bibliotek overhørte jeg noen utenlandske studenter som sliter med helsenorsk (jo! Det er også et språk). En annen kveld var jeg på et utvalgsmøte hos Solstad sykehjem. Der var det en utfordring at en stor del arbeidere er opprinnelig fra utlandet og har annerledes kulturforståelse. Jeg trenger ikke å overhøre slike ting, siden jeg har utenlandsk opprinnelse selv. Jeg vil bare understreke at utenlandsk arbeidskraft er verken imidlertid eller permanent løsning for rekruttering i helse. De kan fylle opp mangel her og der, men kan aldri erstatte hva norsk helsepersonell kan tilby.

Vi lever ikke i Kongo og må hente helsepersonell fra Cuba!

Norge er et godt utdannet land med fantastiske skoler, og de kan selvsagt produsere en god del fagfolk. Forresten har Norge skrevet under WHO kode å IKKE aktiv rekruttere helsepersonell fra land som trenger denne arbeidskraften selv (hvem trenger ikke?).

Likevel skal jeg personlig heller ikke støtte en obligatorisk samfunnsplikt som av og til dukker opp (blant annet fra KS utredning). Et argument fra grunnloven paragraf 119 – «Enhver statsborgeren er i alminnelighet like forplikt …» holder ikke å fylle opp helsepersonell mangel. Borgerne må ha rett til å bestemme selv over egen liv.

Tvert imot skal jeg si at helsefag bør velges, siden det er en av de spennende jobbene. Det er vel ikke mye hjemmekontor, men trenger vi alltid slike jobb? Det er allerede nok isolering i verden preget av mobil og sosiale medier. Helse er et yrke hvor man treffer virkelig mennesker. Hver dag, hver time er en ny utfordring.

Jeg trenger ikke å argumentere mye om jobbsikkerhet i framtida når vi diskuterer mangel. KI (kunstig intelligens) kan sikkert løse noen oppgaver, men det blir fortsatt masse jobb framover hvor og når som helst. For å plukke ett eksempel – En ingeniør har flyttet fra Stavanger til Kongsberg. Han spurte samboeren som er sykepleier, om hun kan få jobb. Hun svarte:

– Om vi skal flytte til Antarktika, kan jeg skaffe jobb der nede også.

Og det var virkelig sant. Hun fikk jobb i Kongsberg før de hadde flyttet hit.

Det har vært negativitet i forhold til arbeidspress, overtid og dårlig lønnsvilkår i sammenlignet med andre "industrier". Det er også jeg enig i, og det er et viktig punkt hvor politikerne og ledelse jobber sammen for langsiktig plan. Jeg har vel at dårlig, men personlig argument at jeg har jobbet i tre kontinenter, også over 80 timer hver uke. Det var slitsomt, men Norge har bedre gjennomsnitt arbeidstid enn flere land og fagforbundet er bra etablert.

Arbeidspress kan demotivere unge, men det kan også tolkes motsatt. Om mange velger helsefag blir det "mindre arbeidspress for alle" framover. Det er ikke samfunnsplikt, men felles forståelse om Norge som unge har sikkert i hjerte.