Hva er krig? I utgangspunktet er det noen som angriper og noen som angripes. Bakom det ligger omstendigheter som gjorde at det utviklet seg så tragisk. Var forhandlinger først prøvd? Ikke alltid. Hvorfor førte ikke eventuelle forhandlinger fram? Var det en reell vilje til å se begges perspektiver og finne kompromisser? Kvinner er flinkere til å drive fredsforhandlinger enn menn, har jeg lest. Deres fredsavtaler virker bedre og varer lengre.

Når krigen er et faktum er det våpnene som taler. Da er det lov å drepe, det er det man skal. Det er lang fengselsstraff for å drepe i fredstid, i krig er hele vitsen å gjøre det. «Fienden» dehumaniseres, og regnes ikke lenger som et menneske, han er bare fienden. Et udyr? En rotte? En kakerlakk? Heltene er de som dreper flest. Da får de medaljer.

Men heller ikke i krig er det lov å drepe sivile. De regnes fortsatt som mennesker. Men drepes sivile i krig? Det veit vi alle at de gjør i stor grad. I hopetall. «Collateral damage», kaller man det. Man prøver å ha så lite collateral damage som mulig, men i kampens hete er det ikke alltid lett. Vi kan også mistenke at ikke alle prøver like hardt. Krigen går uansett sin gang, de sivile får klare seg som best de kan. Mange traumatiseres, millioner flykter, prøver å komme seg til et trygt land for å starte et nytt liv der.

De unge vernepliktige mennene får også klare seg som best de kan. De som nettopp har begynt å jobbe, eller som har søkt om opptak til Universitetet. De som har funnet kjærligheten, er nygifte, har fått sitt første barn. I krigen med dem. De som villig blir soldater, og de som gjør alt de kan for å slippe. De som prøver å flykte landet for å komme unna. De som holder seg inne hver dag til det blir mørkt. De som settes i fengsel. Og de «patriotiske», de som synes det er en ære å kjempe og dø for fedrelandet. Eller i beste fall komme tilbake kvestet på kropp og sjel. Krigsveteraner er ei gruppe der man finner mange ødelagte liv. Posttraumatiske stresslidelser, rusproblemer, fysiske skader av forskjellig art. Til hvilken nytte er de da for samfunnet sitt etter krigen?

I Klassekampen 20/4 skriver Mustafa Can om de aller uheldigste, som det er mange av. De som aldri kommer tilbake. De som blir liggende på slagmarken. Råtnende lik som ingen har brydd seg om å evakuere. Han som noen herreløse hunder sliter beina, armene og hodet av. Han som oppsvulmet og vansiret ligger i grøfta ved ei lita elv, det høyre beinet har havnet der halsen en gang har sittet, og hodet er så brent og sønderslitt at bare rester av det høyre øret og flekker av håret avslører at det er et hode. Han som henger fra den gapende førerplassen i en skolebuss perforert av granatsplinter – i en kroppsstilling som ikke lar seg beskrive og uten hode, som ligger i en grøft to meter borte. Mustafa Can veit dette, han beskriver det han ser i Ukraina.

Er egentlig våpen veien til fred, Jens Stoltenberg? Eller er det lett for lederne å si dette, fordi det ikke er dem som skal krige og dø? Hva hjelper vi egentlig til med ved å sende våpen? Til Ukraina, til og med til Israel. Vår «nærmeste allierte som vi deler verdier med» pøser våpen inn i Israel. Uten Norge og også Kongsberg kunne de ikke gjort det, siden vi lager en del til hvert av kampflyene palestinerne bombes med. Collateral damage er bare fornavnet på det israelerne utsetter sivile palestinere for, der de bomber sykehus og nekter livsnødvendige hjelpesendinger med mat og medisiner å komme inn.

Er det dette vi skal satse på i framtida også? For «å løse konflikter»? Hvor lenge skal vi la maktgale menn få lov til å sette agendaen? The best weapon is to sit down and talk, sa Nelson Mandela. Og så gjorde han det.