Christian Wallumrød hadde valgt å ikke sette navn på det timelange verket.


Publikum fikk danne sine egne bilder uten å måtte forholde seg til en tittel.

Flere enn 30 fargerike, glødende lyskastere var rettet ut mot salen med en til dels intens lysstyrke. Publikum ble bokstavelig talt blendet konserten igjennom.

Hypnotiserende. Utfordrende. Men kanskje var det en oppfordring. En henstilling om å lukke øynene og lytte. Lyset ut la scenen i et dunkelt mørke. Publikum mer skimtet enn så musikerne i Trondheim Jazzorkester og hovedpersonen selv.

Christian Wallumrød åpnet med et enkelt tema på klaveret akustisk spilt og gjentatt i variasjoner. Den lange sekvensen ble gradvis og langsomt møtt med en lydvegg der orkesteret, særlig perkusjon og et elektronisk lydteppe, spilte opp mot messingblåsernes forsiktige, etter hvert mer dristige spill.

Trommene endrer verkets puls og karakter. Det som var lyrisk avløses av taktfast marsj og sterk uro.

Denne utviklingen kan tolkes som en musikalsk kommentar til tiden vi lever i, til vårt intense århundre, så preget av usikkerhet for menneskeheten.
Slike assosiasjoner kom mens musikken skred fram mot et avsluttende crescendo.

Trondheim Jazzorkester er et prosjektorientert musikalsk samvirke der spesialistene på de ulike instrumenter går inn og ut av settingen etter de ulike verks behov.

Musikerne i orkesteret er altså håndplukket for anledningen. Wallumrød har arbeidet med alle i ulike sammenhenger og vet hva han bokstavelig talt har å spille på.
Siden scenebildet lå i det dunkle, ble det tydelig at dette ikke er et verk der solistene skal hylles. Her er det fellesskapet, samlingen rundt verkets ideer som skal vektlegges.

Likevel er det grunn til å nevne et par sterke bidrag.

Heida K.J. Mobecks spill på tuba med en utvikling fra det nesten, men bare nesten, lydløse til fullt trøkk, var spennende.

Christian Wallumrøds bruk av trommemaskin og broren Fredriks innsats på trommene var vesentlige faktorer for å gi verket nye impulser og endre karakteren på musikken underveis.
Perkusjonisten Siv Øyunn Kjenstad holdt alle trådene i sin hånd i en viktig sekvens midtveis. Hun greide å gjøre dette vendepunktet og denne overgangen i verket til en spenningsfylt opplevelse.

Lydtekniker Tor Breivik må nevnes. Flott lyd i kinoen. Et verk for og av det 21. århundret.