CO2-fangst og det å erstatte fossile brensler med CO2-nøytrale brensler er to sentrale områder i forskningen min siden midt på 90-tallet. Jeg finner dette arbeidet både interessant og meningsfullt å holde på med, og jeg regner med å fortsette med det i årene som kommer.

Imidlertid har jeg de siste årene begynt å tenke mer og mer på hvordan vi som enkeltpersoner bidrar til de høye CO2-utslippene.

På samme måte som et kullkraftverk eller en sementfabrikk har et visst utslipp av CO2 kan man si at vi som enkeltmennesker har et personlig, eller individuelt, klimafotavtrykk som følge av vårt forbruk og vår atferd.

Hva slags individuelt CO2-fotavtrykk kan vi kalle bærekraftig?

På sikt – helst innen 2050, ifølge det internasjonale klimapanelet – skal CO2-utslippene ned til netto null, så strengt tatt er null utslipp det eneste bærekraftige.

Om vi likevel legger til grunn at verdens befolkning samlet sett kan tillate seg å slippe ut maksimalt 650 milliarder tonn CO2 fra 2020 til 2050, får man et gjennomsnittlig individuelt fotavtrykk på mindre enn 3 tonn CO2 per år.

Et enkelt overslag over gjennomsnittlig utslipp per nordmann kan man gjøre ved å dele Norges samlede CO2-utslipp på antall innbyggere i Norge.

Et utslipp på 50 millioner tonn per år dividert med 5,4 millioner mennesker, gir et årlig fotavtrykk på ni tonn per person, altså tre ganger høyere enn den «anbefalte» maksimalverdien ovenfor.

For noen år siden bestemte jeg meg for å beregne mitt eget klimafotavtrykk, både for å kunne sammenlikne dette med gjennomsnittsnivået og for å vurdere hvor bærekraftig jeg egentlig levde.

Jeg laget da et ganske omfattende regnskap over mitt forbruk og mine aktiviteter, og de CO2-utslippene de førte til.

Jeg fant ut at de 25 første årene av livet hadde jeg hatt et fotavtrykk på 2,1 tonn per år, altså mindre enn «grenseverdien» på 3 tonn per år.

Derimot var det nedslående å oppdage at tallet økte til 8,6 tonn per år i snitt de neste 25 årene. Noen år var jeg oppe i så mye som 12-13 tonn.

Det er tre hovedgrunner til denne kraftige økningen i mitt personlige fotavtrykk: Flyreiser, fossilbilkjøring og spising av rødt kjøtt.

Beregningene viste også at dersom jeg tidlig i livet hadde tatt et valg om ikke å reise med fly eller kjøre fossilbil – de fleste slike reiser er tross alt frivillige – ville jeg ha ligget på et tilnærmet bærekraftig nivå i dag.

Jeg satte meg derfor som mål å redusere mitt personlige fotavtrykk, og fant at en reduksjon til fire tonn per år ville være innen rekkevidde.

Sentralt i å nå dette målet er å redusere bilkjøring og flyreiser til et minimum. For tida ligger jeg på cirka 4,5 tonn per år, og jeg håper å komme lengre ned i årene framover.

Min hensikt er ikke å moralisere over den enkeltes bidrag til klimaproblemene – jeg har selv så absolutt bidratt til disse – men snarere å påpeke at det å jobbe med teknologiutvikling ikke er tilstrekkelig for å få ned utslippene.

Det er heller ikke nok å inngå stadig nye politiske avtaler på internasjonale klimakonferanser: Vi kommer ikke unna at vi som enkeltpersoner har et ansvar for – og dessuten mulighet til – å bidra til å nå målene gjennom å justere ned forbruk av de varer og tjenester som gir høyt CO2-fotavtrykk.

Vi må både utvikle teknologi for et reinere samfunn, jobbe miljøpolitisk og bidra med gjennomtenkte personlige valg.