Engelsk forfatter Rose Tremaine har skrevet en spennende roman «Music and Silence» hvor hun har skrevet om Kong Christian IV besøk til Sandsvær. I romanen er det den irsk luttspilleren Peter Claire fra kongens konvoi som forteller om besøket.

– Hvert eneste hus innenfor en radius av om lag en mil er blitt rekvirert av det kongelige følget. De som har bodd i husene fram til nå, sover på høyloftet eller fjøset sammen med dyrene … Kongen har lovet dem at de skal få sin andel av sølvet, som skal hakkes og blåses ut av fjellet.

Han forteller videre at kongen har bodd i det største huset som ligger like ved en «Isfoss». Kongen sa til gruvens genier at.

– Naturen skjuler sine hemmeligheter som en kurtisane, for å pirre oss med lengsel.

Og til gruvearbeiderne med hakler og meisler tordner han.

– Bryt opp fjellet! Riv ut hjertet av det! Jeg vil ha Numedal her, i armene mine!

Mens kongen var på besøk til Numedal, hang hans kjærlighet med hustru Kirsten Munk i luften. En natt ved fossen, sier han:

– Jeg så henne for første gang da hun var sytten, i kirken, og jeg ba Gud om å gi henne til meg … Ifølge dansk lov kunne hun ikke bli dronning, men jeg giftet meg med henne … skjenket henne tolv barn … Når jeg lar hånden løpe langs sølvårene i disse åsene, er det ikke bare Denmarks pengeskrin jeg fyller i tankene, det er Kirstens private skattkammer.

Og sa han videre:

– Kirsten har ikke lenger noen kjærlige følelser for meg. Hun lar meg ikke komme til seg … Når ulvene hyler i disse åsene, hører jeg den samme lyden som min kjærlighet, min lidenskap og min lengsel.

Da kongen var borte, blomstret kjærlighet mellom hans hustru dronning Kirsten og den tyske offiser Otto Ludwig av Salm. I hennes private papirer, skrev hun:

– Hva skal skje med meg og min galskap med Otto når kongen har kommet tilbake til København? Det er som om jeg hadde bestemte meg for at han aldri skulle komme tilbake, men ville bli i Numedal for evig og alltid, og dø det når den tiden kom og aldri komme nær meg …

Roman nevner om alvorlig dødsulykke som skjedde i gruvene. Mange fattige arbeidere døde med eksplosjonen.

– Da de døde i eksplosjonen, ble de delene av dem som ble funnet igjen, gravlagt her på Isfoss, i de samme fjellmassene som hadde drept dem … Her hviler Hans, som døde i Hans Majestets gruve den andre august 1629.

Det er vel bare fortellinger fra romanen som ikke skal tolkes som historisk sannhet, men forfatteren har sikkert berørt brede sosiale skildringer fra 1620-tallet.