Påskefeiringen ligger bak oss. Det gamle seierropet har runget i små og store kirker over hele verden: Kristus er oppstanden!

Dette er budskapet som hele kristendommen hviler på. Gud har vist oss at det finnes noe som er sterkere enn døden, sviket og ondskapen. De første som forkynte dette budskapet, var noen kvinner som kom til Jesu grav en tidlig søndags morgen. De møtte en tom grav. I Matteusevangeliet står det at en engel fortalte dem at Jesus var blitt reist opp fra de døde. Nå er det de som må fortelle dette videre til resten av disiplene.

Kvinnene skynder seg bort fra graven. Matteus skriver at de var «redde, men jublende glade».

Det at de var glade er lett å forstå. Selvsagt var de det; han som de hadde trodd på og stolt på og satt sitt håp til, han som de hadde elsket så høyt – han var ikke død likevel!

Men hvorfor var de redde? Kanskje har det noe å gjøre med måten han forlot dem på, og hva som var deres rolle oppi det hele. For Jesus dør alene, slik Matteus fremstiller det. Disiplene flykter når han blir fanget. Peter fornekter at han noen gang har kjent Jesus. Kvinnene følger med på avstand, men tør ikke å trå helt frem. Det eneste han ser der han henger på korset er folkemengden som spotter og håner ham.

Jesus dør som en sviktet og forlatt mann. Og så er det jo slik at det ikke er så enkelt å møte igjen noen som du har gjort urett mot. Hvis vi vet at vi har såret og skuffet noen, vil vi gjerne slippe å se dem mer enn høyst nødvendig. Hvis vi treffer dem igjen, om det så bare er på butikken eller i skiløypa, så blir vi minnet om vårt eget svik. Skammen blir levende i oss igjen, og det er ofte utrolig ubehagelig. Det er mye lettere bare å diskret krysse gaten eller dukke ninja-aktig bak krydderhyllen.

Når disiplene får høre at Jesus har stått opp fra de døde, vet de at de vil bli nødt til å konfrontere sin egen tilkortkommenhet. De må se ham de forlot og sviktet inn i øynene igjen. Det er skummelt!

Hva er det så disiplene får oppleve? Jo, at i møtet med Jesus er det oppreisning og tilgivelse. Utrolig nok. De møter oppreisning og tilgivelse, ikke fordi de er så fantastiske, men fordi det viser seg at de er elsket TROSS ALT. Som en kjent teolog har sagt: Evangeliet kommer aldri til å fortelle oss at vi er uskyldige. Men det VIL fortelle oss at vi er elsket.

Det samme gjelder for disiplene: Møtet med den oppstandne er ikke et møte hvor de blir fortalt at de er uskyldige, men det ER et møte som viser dem at de er elsket med en kjærlighet som er mye, mye mer trofast og brennende enn de hadde fantasi til å forestille seg.

Oppstandelsen forandrer verden, og den forandrer forholdet mellom oss mennesker. Yttergrensene for hva vi mennesker er i stand til å takle av forsoning og tilgivelse i forholdet oss imellom, er endret. I disiplenes møte med den Jesus som de sviktet, ligger et mønster for et nytt, oppstandelses-preget menneskelig liv. Det sier oss noe om at i det å vende om og se våre ofre i øynene så ligger uerkjente muligheter for forsoning og nytt liv, muligheten for noe helt uventet, noe helt nytt.

Jesu første ord når han møter de redde kvinnene gjelder også for oss: «Frykt ikke!»