Norsk sikkerhetspolitisk strategi har hittil bygd på en kombinasjon av avskrekking og beroligelse. Det har tjent oss godt. Avskrekkingen har først og fremst vært tuftet på vårt medlemskap i NATO. Innenfor denne rammen har vi stort sett hatt et godt og konstruktivt forhold til Russland, basert på forutsigbarhet og dialog. Samarbeid om fiskeriforvaltning og delelinjen i Barentshavet er gode eksempel på dette.

Etter Putins angrep på Ukraina er øst-vestrelasjonen og retorikken endret, også her til lands. Vi kan ikke stole på Russland, landet er blitt en trussel også mot oss. Ukraina kjemper også vår krig sies det, hva nå det måtte bety. Vinner russerne i Ukraina står vi selv for tur. Demokratiet og vår egen overlevelse er i fare. Eksperter og kommentatorer av varierende gehalt, og ikke minst politikere er samstemt om at bare sterkere forsvar og støtte til Ukraina kan redde oss. Og alt som ikke smaker av straffereaksjoner mot Russland, stemples som unnfallenhet.

Det er åpenbart at vi står i en krevende sikkerhetspolitisk situasjon, og det er gode grunner både for å styrke norsk og vestlig forsvar og for å støtte Ukraina. Men opprustning kombinert med opphetet krigsretorikk har aldri gjort verden til et tryggere sted. Og hva er egentlig Vestens strategi i Ukraina?

Det er vanskelig å se at det finnes noen slik strategi, både når det gjelder hva vestlig støtte skal gå ut på, hvor lenge den skal vare og fremfor alt hva den skal munne ut i. Om dette er det heller ingen enighet blant vestlige land.

Skal Ukraina vinne tilbake okkuperte områder? Eller bare holde fronten? Skal Russland beseires eller tvinges til forhandlingsbordet? Kanskje lykkes ikke russerne i å vinne denne krigen, men det er mer usannsynlig at de taper den. Og uten en form for gevinst vil de snarere se seg tjent med en «frosset» konflikt for å bevare ansikt og hindre at Ukraina trekkes inn i NATO.

Nå dør og invalidiseres titusenvis langs frontlinjer som minner om 1. verdenskrig. Denne krigen rammer selvsagt først og fremst Ukraina, men på ulike vis og i høy grad også andre europeiske land. Kan det overlates til Ukraina alene å bestemme når og hvordan den skal ende? Den vestlige erkjennelsen av at dette er urealistisk, er nok betydelig større enn det som kommer til uttrykk i det offentlige rom. Vestens strategi bør være å avslutte denne krigen, ikke forlenge den.

Å pøse stadig tyngre våpen inn i konflikten uten en klar sluttstrategi, kan øke risikoen for å bli trukket inn i krigen, snarere enn å øke Vestens sikkerhet. Noen snakker om å sende soldater; militære rådgivere, teknikere og andre støttemannskaper som ikke selv skal skyte mot russerne. Men da krysses en kritisk linje, og disse styrkene kan selvsagt lett bli trukket inn i regulære kamphandlinger.

Man kan ikke stole på Putin, sies det. Sikkert med rette, men Putin er heller ikke dum eller irrasjonell – til tross for hans fatale feilberegning av sin «spesialoperasjon». Han vet utmerket godt at angrep på et NATO-land er noe helt annet enn krig mot Ukraina.

Og hva er alternativet til forhandling og kompromisser? Forhandling er ikke det samme som ettergivenhet. Forhandlinger må selvsagt bygge på realiteter, ikke på illusjoner. At man ikke kan forhandle med sine motparter og motstandere, men må bekjempe og beseire dem, er et farlig prinsipp.

I pakt med vår sikkerhetspolitiske tradisjon må styrking av forsvaret gå hånd i hånd med dialog, ikke konfrontasjon og oppskrudd krigsretorikk. Hvis denne konflikten ikke ender i en forhandlingsløsning – som neppe blir slik Vesten og Ukraina helst ønsker seg – kan den ende i en enda større tragedie.